Beskrivelse

Enten de kalles medisinmenn, noaidier eller angakoker hadde sjamanene en livsviktig funksjon i samfunnet. De var leger og prester og tok seg av mange slags kriser, fordi, hevdet de, de hadde kontakt med hjelpere i åndeverden, døde og dyr, og fordi de ble tiltrodd evnen til å løsrive sjelen fra kroppen og sende den ut på sjelereise til andre virkelighetsplan, sier Brita Pollan, som har redigert Sjamanisme.

I mange tradisjoner hadde den som utviklet sjamankraft, overlevd livstruende sykdom – evnen til helbredelse hvilte på at han var «the wounded healer«. Innvielsen til sjamanyrket kunne oppleves som en krise. Brita Pollan forteller at mange sjamaner i gamle sjamanistiske kulturer åpenbart har prøvd å slippe unna yrket. Å bli innviet og opplært som sjaman var forbundet med angst og fare. Den utvalgte ble utsatt for sterke fysiske og psykiske prøvelser.

– Sjamankraft var arvelig i enkelte familier, andre ble oppsøkt av hjelpeånder. Lang opplæring var uansett nødvendig. Innenfor alternative sjamanistisk inspirerte grupper kan imidlertid alle i prinsippet utvikle sjamankraft, på weekendkurs eller workshops, og selvhelbredelse er like viktig som å kunne helbrede andre. Det er et moderne fenomen.

Forskning og populærkultur
Sjamanisme er et begrep skapt av forskere. Ordene sjaman og sjamanisme stammer opprinnelig fra observasjoner av kulturer i Sibir, og ble første gang brukt på trykk i 1672. Sjamanisme ble lenge betraktet som et spesifikt sibirsk fenomen. Senere har forskere ment å gjenkjenne lignende forestillinger hos befolkninger verden over, noe tekstutvalget i Sjamanisme bekrefter: Pollan har hentet tekster fra Sibir, Grønland, Norge, India, Tibet, Nepal, Korea, Japan, fra Amerika, Afrika og Australia.

– Sjamanenes rekvisitter varierer. Ulike midler ble brukt til forandring av bevisstheten for å kontakte hjelpere på andre virkelighetsplan. Trommer forekommer ofte. Droger brukes hos enkelte folk, hos andre ikke.

Det var den rumenske religionsforskeren Mircea Eliade som i boken Shamanism, Archaic Techniques of Ecstasy i 1951 introduserte sjamanisme som et universelt fenomen. Han tok til orde for at sjamanisme var menneskenes urreligion og den historiske begynnelsen til alt som senere utviklet seg til å bli religioner. Han anså sjamanismen som en god kultur som hadde aktualitet for menneskene i vår tid, først og fremst som en korreksjon av eksisterende religioner som ikke vektlegger åndelige erfaringer, men tro, sier Pollan.

Sjamanisme som et begrep brukt av andre enn forskere, ble først vanlig etter at amerikanske antropologer som hadde gjort feltarbeid hos indianerstammer og latt seg innvie som sjamaner, skrev om det i bøker som ble lest av mange. Mest kjent er Carlos Castaneda, som mot slutten av 1960-årene utga flere bøker om meksikansk sjamanisme. I 1980 kom Michael Harners bok The Way of the Shaman, A Guide to Power and Healing, som inspirerte mange til selv å utvikle sjamankraft. Antropologene var inspirert av sin samtid, ifølge Pollan:

– De målbar en kritisk holdning til etterkrigstidens materialisme og til rådende akademiske metoder, og en vilje til å bruke forskning som et middel til å gjøre verden bedre.

I dag er sjaman en positiv identitetsmarkør for annerledeshet i nyreligiøse bevegelser, assosiert med bestemte holdninger til natur og miljø og med ulike terapeutiske metoder for selvutvikling og healing.

Skriftløse kulturer
Pollan stiller spørsmål ved teorien om at sjamanisme skal være menneskenes urreligion. – Alt, også religioner, har en forhistorie. Nysjamanistene har like sterke røtter i moderniteten som i eldre sjamanisme. Når de bruker eldre sjamanisme som en type legitimitet for sannheten i sin virkelighetsforståelse, er de påvirket av moderne fundamentalistiske kulturer – som også mener at de har en forhistorie som gir dem rett!

– Sjamanistiske kulturer var skriftløse. Det finnes ingen gamle, hellige skrifter å slå i bordet med. Ingen sjamaner har etterlatt seg noe skriftlig. Det som er nedtegnet, er annenhånds. Sjamanenes kunnskap var erfaringsbasert. Den måtte være akseptert i samfunnet, og den måtte virke!

– Både gammel og ny sjamanisme er komplekse kulturer, påvirket av tid og sted. I tekstene om eldre sjamanisme finnes spor av både buddhisme og kristendom, slik man f.eks. også i kildene til samisk sjamanisme kan finne spor etter kristningen. I Sjamanisme presenterer Brita Pollan et mangfold av beretninger fra observatører og forskere om sjamanenes innvielse og opplæring, og om helbredelsesritualer. Samtidig trekker hun frem tekster som sjelden blir brukt som kilder: historier fra den muntlige fortellertradisjonen i sjamanistiske kulturer.

– Sjamanforskerne har først og fremst vært opptatt av sjamanenes egne beretninger, sier Brita Pollan. – Andre informanter er ikke blitt betraktet som viktige. Historiene som er hentet fra den muntlige fortellertradisjonen har sannsynligvis vært fortalt av mange og gjennom lang tid. De har en helt annen forhistorie enn historiene som er blitt til i møte mellom antropologer og sjamaner.