Beskrivelse

Symposion, også kjent som Drikkegildet i Athen, regnes blant Platons midtre dialoger, eller manndomsdialoger. I de tidlige dialogene, eller ungdomsdialogene, er det begrepene dygd og godhet som defineres. I manndomsdialogene presenteres Platons idélære og statsteori, og foruten Symposion regnes Faidon, Faidros og Staten som de mest sentrale fra denne perioden. Det finnes også en rekke senere dialoger, som har blitt kalt Platons alderdomsdialoger.

I Platons dialoger får samtalen status som filosofisk metode. Sokrates er ofte den som fører ordet, og dialogene gir leseren inngående kjennskap til den sokratiske samtaleform. I Symposion (gresk for «drikkegilde») er det også Sokrates som er hovedperson, denne gangen som deltager i et herrelag som blir avholdt hjemme hos tragediedikteren Agathon dagen etter den årlige teaterfestivalen i Athen. Til stede er, foruten Sokrates og Agathon, komedieforfatteren Aristofanes, hærføreren Alkibiades, legen Eryximakos, sakføreren Pausanias og skolegutten Faidros. Samtidig som Symposion regnes som opphavet til begrepet «platonisk kjærlighet», er verket fullt av seksuelle konnotasjoner og kroppslige metaforer. Gjennom Sokrates’ gjengivelse av sin dialog med kvinnen Diotima, trer det platonske kjærlighets- og filosofibegrepet tydelig fram.

«Visdommen er noe av det skjønneste av alt; Eros er kjærlighet til det skjønne, og følgelig må Eros være filosof, sier den vise kvinnen Diotima til Sokrates i Symposion. Filosofi betyr kjærlighet til visdom, og Symposion kan leses som et forsøk på fullt ut å forstå hva som ligger i denne definisjonen av filosofi. Filosofen er en elsker, men ikke en hvilken som helst elsker: Filosofen er den egentlige, den mest fullkomne elsker, han som begjærer det skjønneste som finnes, nemlig visdommen, eller sannheten. Dermed er Symposion også en slags lærebok i kjærlighet.»
Vigdis Songe-Møller i det innledende essayet til Symposion

Den greske filosofen Platon (427-347 f.Kr.) ble født i Athen og vokste opp i en forholdsvis velbeslått familie. Platons fødenavn var angivelig Aristocles, og det finnes ulike teorier om hvorfor han fikk, eller tok, navnet Platon, som betyr «bred». Ifølge beretninger skal han ha vært en dyktig bryter, bredskuldret og med god fysikk. I sin ungdom ble han elev av Sokrates, og det endeliktet som bysamfunnet tildelte hans læremester, gjorde et dypt inntrykk på ham. Etter  Sokrates’ død reiste Platon i landene rundt Middelhavet i mange år; han besøkte blant annet Italia, Egypt og det vi nå kjenner som Libya. Da han kom tilbake som middelaldrende mann, grunnla han Akademiet i Athen, hvor Aristoteles senere ble elev. Gjennom sine dialoger søkte Platon å opprette en særegen sjanger, forskjellig fra datidens komedier, tragedier og epos. Han kalte denne sjangeren «filosofi», og til forskjell fra diktningen hadde filosofien sannheten som mål. Platon regnes derfor av mange som filosofiens opphavsmann, slik vi bruker ordet filosofi i dag. Foruten den formidable innflytelsen Sokrates hadde på hans filosofi, var Platon også påvirket av andre tidligere filosofer som Parmenides, Demokrit og pytagoreerne. Gjennom sitt virke beskjeftiget han seg med emner som etikk, epistemologi, politikk, estetikk, metafysikk, utdannelse og matematisk filosofi.