Beskrivelse

Verket er delt opp i fire bøker eller deler, hvorav to omhandler verden som forestilling og to verden som vilje. De førstnevnte delene av verket bygger på Kants filosofi om at sanseinntrykkene våre bedrar oss, og at vi dermed ikke kan ha noen sikker viten om verden. Alt som kan erkjennes, er objekt for et subjekt. Men Schopenhauer er villig til å gå videre, og hevder at viljen er selve nøkkelen til alt som er.

Verden er vilje
Menneskekroppen, slik den fremstår i tid og rom, er et uttrykk for vilje. Vi kjenner vår egen kropp, og erfarer den ikke utenfra, men innenfra. Slik vet vi hva som skjer når vi vil og gjør en handling. Våre handlinger er viljesytringer, og erkjennelsen av kroppen som utfører disse viljesytringene, kan ikke begrenses til forestillinger, men er viten om tingen-i-seg-selv.

«Schopenhauer tilhørte rekken av tyske filosofer som fulgte etter Kant. Alle disse, som gjerne omtales som  representanter for tysk idealisme, modifiserte Kant i større eller mindre grad […] Nå er der faktisk verdier i Schopenhauers tenkning som vi ikke finner hos de øvrige ‘idealistene’, men disse verdiene hadde en på denne tiden øyensynlig ikke lagt merke til. Schopenhauer delte på dette punktet skjebne med mange andre originale tenkere som har lansert ideer som tiden ikke var moden for.»
Sverre Sløgedal i det innledende essayet til Verden som vilje og forestilling

Arthur Schopenhauer (1788-1860) ble født i Danzig, noen få år før den polske byen ble innlemmet i Preussen. Faren, som virket som handelsmann i Danzig, ønsket ikke å bli boende, og flyttet med familien til Hamburg. I 1809 begynte Schopenhauer å studere medisin i Göttingen, men sluttet to år senere og gikk over til filosofistudier i Berlin. Han mottok sin doktorgrad i filosofi ved universitetet i Jena i 1813. I årene som fulgte, bodde han i Dresden og skrev på sitt  hovedverk, Verden som vilje og forestilling, som ble publisert i 1819. Til hans store skuffelse gikk publikasjonen nærmest upåaktet hen, og det skulle gå mange år før Schopenhauer fikk noen oppmerksomhet innenfor skolefilosofien.

De påfølgende årene underviste han, samtidig som han fordypet seg i mystikeren Meister Eckhart, samt i buddhistisk og hinduistisk filosofi. Han fortsatte å skrive og publisere, og først med essaysamlingen Parerga und Paralipomena (1851) ble Schopenhauers filosofi anerkjent. Da han døde i en alder av 72 år, var han kjent langt utenfor Tysklands grenser.